San Diego & Grand Canyon

San Diego ble av Rough Guide to the USA beskrevet som den største byen hvor ingenting skjer. Byen er en ren og profesjonell liten sak like ved grensen av Mexico, og er kjent blant annet for sine tette bånd med det amerikanske forsvaret (og nå for sitt tette bånd til fire legendariske road-trippere). I løpet av oppholdet tilbrakte vi mye tid med Stian sin barndomsvenn, den omgjengelige og vertskapelige Børge Langedal. Børge er for tiden på utveksling fra NHH (hvor han går mot slutten, studiemessig), og har tilbrakt  det siste halve året i et hus på Pacific Beach (bokstavelig talt på straden). Børge tok oss velvillig med på alle aktiviteter fra tennis til natteliv, og underholdt samtidig sine to brødre som er på besøk fra Norge. For en fyr! Stian oppdaget til alt hell og lykke at den legendariske prog-trioen Rush spilte live i San Diego onsdag 21. november. Jeg (Simon) hadde på forhånd finkjemmet deres turnèplan for å se om vi traff på dem et sted, men hadde på en eller annen måte gått glipp av dette. Vi kjøpte oss billetter til 35$ stykk, og på onsdagskvelden gikk drømmen i oppfyllelse - nærmere tre timer med gammelt og nytt Rush fra scenen i Valley View Casino. "TRE timer? Hvorfor ikke fire?" - Martin, imponert over at Rush-gjengen holder det gående dobbelt så lenge som hans ungdomsidol, Justin Bieber. 

Martin spiser frokost/lunsj (flunsj) i bilen.

Alvorlig fotoshoot på Point Loma i San Diego.

 

Noen San Dieganere leker ikke jul.

Shopping anno 2012 - utrolig hva man kan gjøre med internett these days. 

San Diego: byen hvor venner gjenforenes.

På torsdag feiret amerikanerne Thanksgiving - vi ville ikke være dårligere, og bestilte oss hvert vårt tradisjonelle thanksgivingmåltid på Denny's (Americans Diner is always open). 

Thankgivingmiddag med brødrene Langedal på Denny's.

Vi er ikke dårligere!

Bergens største Rush-fan foran Valley View Casino Center - Rush går på scenen om en knapp halvtime!

Lighterlysene spretter opp som paddehatter under "The Garden".

Man kan ikke bare være på Rush-konsert hele døgnet - soves skal det også!

Martin trosser tyngdekraften i det han sender tennisballen mot Stian i 140 km/t. 

Militær gravplass på Point Loma.

På fredagen kastet vi oss i Dodgen og freste nordøst mot Grand Canyon. Etter en begivenhetsløs overnatting på et motell like ved London Bridge i Lake Havasu City, kjørte vi de resterende timene til Kanionen sjøl. Synet som møtte oss slo nær sagt beina ut under våre kropper; luften ut av våre lunger; våre øyne ut av våre kranier. For et syn! Coloradoelven som gjennom millioner på millioner av år møysommelig har gravert sitt snirklete avtrykk stadig dypere ned i arizona-ørkenen. Vi tok oss deretter en rolig kveld på hotellet (H i stedet for M, for en gangs skyld) hvor det ble badet i boblebad og spist avsindige mengder mat på moddagsbuffet. På søndag tok vi på oss vårt beste hike-ustyr og kjørte til den sydlige randen av juvet. Hiken tok omtrent seks timer, og vi tok oss da ned mot Colorado-elven helt til ukikkspunktet Plateau Point - herfra kunne vi stirre 700-metter rett ned i vannmassene som seigt glir vestover og forbi. Turen opp til kanten igjen ble gjort på rekordfart - selv Stian Ryste var imponert over tempoet vi holdt oppover (vi formelig suste forbi amerikanere og andre turister). Med nok en naturopplevelse i baklommen vendte vi snuten mot Las Vegas!

Tissepause på vei til Grand Canyon. 

Synes om møtte oss da vi ankom South Rim. 

På vei ned mot bunnen. 

Utsikt fra Plateau Point - vi gikk altså ned fra kanten midt i bildet. 

Inntrykkene suges inn.

Det er bratt!

Erik (den lille grå flekken til venstre i bildet) og Grand. 

Martin 

En liten selvutløser må selvsagt til - det er mangel på dugeige fotografer i ørkenen. 

Stian sjekker høyden. 

Vi Boltrer oss i den fine naturen. 

Endelig oppe på kanten igjen!

Stian tok med seg store deler av Grand Canyon i skoene sine. 

Denne karen møtte oss da vi kjørte ut av nasjonalparken. 

Stian inntar et femretters måltid forut for vår hike i Grand Canyon. Han passer på hva han spiser, denne gutten.

Los Angeles!

Vi kjørte inn til Santa Monica fra Santa Barbara og ankom på kvelden. Da solen stod opp over LA den påfølgende dagen, slo det oss at Santa Monica er til forveksling lik Santa Barbara, som igjen slett ikke er helt ulik Venice Beach. Strender med pirer; mennesker på rulleskøyter; boardwalk nordover og sørover så langt øyet rekker. I Venice tok vi oss en tur innom Muscle Beach - fødesplassen til forrige (og dette) århundrets trenings-boom. Her kan man for 10$ trene med de største beistene som har vandret på Guds grønne, noe vi med våre innskrumpede biceps galant avstod fra. Det ble derimot utført både èn og to akrobatiske akter på stativene som florerer øverst på stranden - særlig Stian lot seg engasjere. 

Martin står på den eneste delen av Route 66 vi i det hele tatt fikk sett, nemlig piren i Santa Monica. 

Erik flekser sin møllspiste biceps på Muscle Beach.

Stian mister bakkekontakt. 

Just another day in paradise. 

Venice-skiltet! Her er alt lov. 

Stian foran et utendørs treningssenter på Muscle Beach - 10$ for å bli overbevist om at det finnes brystmuskler som er større enn hodet på en gjennomsnittlig medisinstudent. 

Gåtur på Venice Beach Pier. 

I LA booket vi oss inn på Studio Tour hos Warner Bros., en to-timers rundtur i deres studio i Burbank. Vi fikk kjøre rundt i en kopi av gode gamle New York - hvor blant annet Friends og Seinfeld spilte inn enkelte scener (for ikke å nevne at den legendariske opp-ned kyssescenen fra Spider-man ble filmet på samme sted). Central Perk-settet fra Friends er bevart hos Warner-gutta, og vi fikk spankulere rundt mellom klenodier som Chandler sin laptop og Günther sin kaffemaskin. I tillegg ble vi tatt med inn på det faktiske settet hvor The Mentalist spilles inn, og vi ble vist hvordan trollmennene i Hollywood utfører sin magi (hvem skulle trodd at dørene til den falske heisen i The Mentalist må trekkes sammen manuelt!?). Ved et lite lykketreff kjørte vi også forbi mens en episode av Hart of Dixie ble spilt inn. Martin mente at han fikk et glimt av Rachel Bilson på settet, men måtte senere modifisere sin uttalelse til at han så "noen med langt hår, mest sannsynlig en kvinne"). Alt i alt var det et kjekt innblikk i Hollywoods urverk. 

"New York" midt i LA. Tobey Maguire kysset Kirsten Dunst ved trappen midt i bildet - det var med andre ord bare tid (ikke rom) som skilte oss fra godeste Tobey.

En bil fra Harry P. 

Fire gode "Friends"!

Martin tar seg en kaffe før han skal ut og spille fotball med Chandler. 

Simon fremfører noen selvkomponerte låter. 

Warner Bros. sin største "sound-stage", deler av The Perfect Storm (stormdelene) ble spilt inn her. 

Utrolig hvor mye større han er i levende live!

Et klassisk snapshot. 

OMG.

Shopping i The Grove. 

Julen nærmer seg - her er selveste Santa Claus observert over The Grove. 

Vi stakk oss en tur på The Tonight Show" og fikk sett Jay Leno i aksjon. 

Vi måtte nærmest fraskrive oss våre menneskerettigheter for å se Jay fortelle blaute vitser på landsdekkende TV.

Erik i aksjon på Disc Golf-banen. For en sport - hvilken idrettsmann!

En liten løpetur på Venice Beach. 

Stian spiller Disco Golf - et uheldig kast sendte ham ut av banen og ned en skråning. Her prøver han forgjeves å komme seg tilbake til oss ekte golfere. 

Central Coast!

Vi ankom Santa Cruz fra San Francisco - her var det mye å hente både kulturelt og aktivitetsmessig. Den 9. november kledde vi oss opp i våre beste skjorter og kjøpte billett til den 23. bondfilmen - Skyfall. Og hvilken film! Daniel Craig figurerer som den aldrende, alkoholiserte James Bond - en gammel, grå hund som kan sine gamle triks bedre enn noen.  Hans motspiller - Javier Bardem - ikler seg perfekt rollen som den ustabile og narsissistiske Raoul Silva. Det ble en komplett filmopplevelse med et amerikansk publikum som i synkroniserte vendiger lo, sukket og applauderte. 

Vi gjør oss klare for Bond - James Bond. 

Dagen etterpå leide vi oss surfebrett og våtdrakter og la på svøm i Stillhavet. Martin lærte oss (hovedsakelig Stian og jeg - Erik har sett en bølge både èn og to ganger før) spillereglene, og det ble en lang og trivelig økt med innslag av både lokale surfere og andre turister. 

Six Flags er, som Stian så elegant uttalte seg, "Tusenfryd på steroider".  Fornøyelsesparken er like enorm som den er fornøyelig, og ligger bare halvannen time fra LAs kaotiske maskineri av asfalt og gatelys. Guttene var mildt sagt begeistret da de parkerte Dodgen utenfor og spaserte inn blant burgersjapper, sukkerspinnboder og mål på mål med de mest ekstreme berg - og dalbanene moderne ingeniørkunst kan stable på beina. Etter første tur ble det imidlertid klart at jeg (Simon) besitter et såpass følsomt indre øre at selv den minste loop eller uforutsette maler mitt ansikt i grønnhvite fargetoner verdige post-impresjonisten van Gogh selv. Morgenens Subway-frokost levde et mildt sagt usikkert liv i min magesekk de første timene, og jeg måtte utstå et utall vittige bemerkninger fra mine reisekamerater etterhvert som formen ble dårligere og dårligere. Stian, Erik og Martin tok seg en tur på "Riddler's Revenge" mens jeg tok en alvorsprat med balanseorganene mine - etter denne pausen ble alt meget bedre, og vi nøt de siste turene sammen, slik ekte venner gjør.

En lunsj tvinges ned på Six Flags mens fargen sakte vender tilbake til ansiktet.

Riddler's Revenge sett fra utsiden.

Vi var også innom Santa Barbara - en vakker perle av en "middelhavsby", også kjent som The American Riviera. Solstråler ble absorbert i ansikter - øyne inntok severdigheter.  

Erik poserer foran sceniske Santa Barbara.

Gjengen på vei mot LA - Highway 1 er like vakker som alltid. 

Medstuds. i solnedgang!