San Diego ble av Rough Guide to the USA beskrevet som den største byen hvor ingenting skjer. Byen er en ren og profesjonell liten sak like ved grensen av Mexico, og er kjent blant annet for sine tette bånd med det amerikanske forsvaret (og nå for sitt tette bånd til fire legendariske road-trippere). I løpet av oppholdet tilbrakte vi mye tid med Stian sin barndomsvenn, den omgjengelige og vertskapelige Børge Langedal. Børge er for tiden på utveksling fra NHH (hvor han går mot slutten, studiemessig), og har tilbrakt det siste halve året i et hus på Pacific Beach (bokstavelig talt på straden). Børge tok oss velvillig med på alle aktiviteter fra tennis til natteliv, og underholdt samtidig sine to brødre som er på besøk fra Norge. For en fyr! Stian oppdaget til alt hell og lykke at den legendariske prog-trioen Rush spilte live i San Diego onsdag 21. november. Jeg (Simon) hadde på forhånd finkjemmet deres turnèplan for å se om vi traff på dem et sted, men hadde på en eller annen måte gått glipp av dette. Vi kjøpte oss billetter til 35$ stykk, og på onsdagskvelden gikk drømmen i oppfyllelse - nærmere tre timer med gammelt og nytt Rush fra scenen i Valley View Casino. "TRE timer? Hvorfor ikke fire?" - Martin, imponert over at Rush-gjengen holder det gående dobbelt så lenge som hans ungdomsidol, Justin Bieber.
Martin spiser frokost/lunsj (flunsj) i bilen.
Alvorlig fotoshoot på Point Loma i San Diego.
Noen San Dieganere leker ikke jul.
Shopping anno 2012 - utrolig hva man kan gjøre med internett these days.
San Diego: byen hvor venner gjenforenes.
På torsdag feiret amerikanerne Thanksgiving - vi ville ikke være dårligere, og bestilte oss hvert vårt tradisjonelle thanksgivingmåltid på Denny's (Americans Diner is always open).
Thankgivingmiddag med brødrene Langedal på Denny's.
Vi er ikke dårligere!
Bergens største Rush-fan foran Valley View Casino Center - Rush går på scenen om en knapp halvtime!
Lighterlysene spretter opp som paddehatter under "The Garden".
Man kan ikke bare være på Rush-konsert hele døgnet - soves skal det også!
Martin trosser tyngdekraften i det han sender tennisballen mot Stian i 140 km/t.
Militær gravplass på Point Loma.
På fredagen kastet vi oss i Dodgen og freste nordøst mot Grand Canyon. Etter en begivenhetsløs overnatting på et motell like ved London Bridge i Lake Havasu City, kjørte vi de resterende timene til Kanionen sjøl. Synet som møtte oss slo nær sagt beina ut under våre kropper; luften ut av våre lunger; våre øyne ut av våre kranier. For et syn! Coloradoelven som gjennom millioner på millioner av år møysommelig har gravert sitt snirklete avtrykk stadig dypere ned i arizona-ørkenen. Vi tok oss deretter en rolig kveld på hotellet (H i stedet for M, for en gangs skyld) hvor det ble badet i boblebad og spist avsindige mengder mat på moddagsbuffet. På søndag tok vi på oss vårt beste hike-ustyr og kjørte til den sydlige randen av juvet. Hiken tok omtrent seks timer, og vi tok oss da ned mot Colorado-elven helt til ukikkspunktet Plateau Point - herfra kunne vi stirre 700-metter rett ned i vannmassene som seigt glir vestover og forbi. Turen opp til kanten igjen ble gjort på rekordfart - selv Stian Ryste var imponert over tempoet vi holdt oppover (vi formelig suste forbi amerikanere og andre turister). Med nok en naturopplevelse i baklommen vendte vi snuten mot Las Vegas!
Tissepause på vei til Grand Canyon.
Synes om møtte oss da vi ankom South Rim.
På vei ned mot bunnen.
Utsikt fra Plateau Point - vi gikk altså ned fra kanten midt i bildet.
Inntrykkene suges inn.
Det er bratt!
Erik (den lille grå flekken til venstre i bildet) og Grand.
Martin
En liten selvutløser må selvsagt til - det er mangel på dugeige fotografer i ørkenen.
Stian sjekker høyden.
Vi Boltrer oss i den fine naturen.
Endelig oppe på kanten igjen!
Stian tok med seg store deler av Grand Canyon i skoene sine.
Denne karen møtte oss da vi kjørte ut av nasjonalparken.
Stian inntar et femretters måltid forut for vår hike i Grand Canyon. Han passer på hva han spiser, denne gutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar