torsdag 13. desember 2012

Hawaii del II og slutt på turen

Det ble aktive dager for gjengen i Kuhio Plaza etter at Stian dro sin vei! Surfingen tiltok i intensitet og seriøsitet, og vi (Erik og Simon, Martin er alltid forbannet) ble etterhvert såpass innsurfede at vi lot oss irritere over folkemengden i vannet på Waikiki Beach. På "Taco Tuesday" fikk vi besøk av Vildes venninne Bibbi. Hun hadde tilgang på bil, og det ble kjørt Honolulu rundt på jakt etter råvarer til en skikkelig taco-middag. Jevnt over har det vært mye matlaging i leilighet 303 - fokuset på ferske råvarer og kvalitetsretter har vært stort. Det nevnes i fleng: en utsøkt risottomiddag; en hjemmelaget pizza; en pastarett med den møreste kyllig og den saftigste spinat. Det gode liv har ikke vært begrenset til dagens største måltid - også frokostene har vært av ypperste integritet med bacon og egg som nøkkelord. 

Spinat hakkes opp - etter bicepsene å dømme har denne unge mannen også snikspist noen blad før middag.


21 år uten Shave Ice er over.

Vilde disker opp med Risotto-middag - gutta har ikke spist så godt siden julen 2011.

Beggs & Acon til frokost!

Erik steker kylling til pastaen. 

Martin lager machosalat - http://www.youtube.com/watch?v=RGz5lLot4Q0  

Pizzaen er hjemmelaget selv om vi strengt tatt ikke er "hjemme". 

Mennene disker opp med middag for en gangs skyld - pasta med kylling marinert i spinat, fløte og parmesan!

På fredag kveld fikk vi tre guttene en overraskelse i gave fra Sunniva og Vilde - nemlig tidenes Hawaiianske Gameshow! Konkurranseinstinktene slo inn for fullt etterhvert som vi ble utsatt for stadig mer vriene spørsmål innen de tre klassiske kategoriene: "Rare lover", "Kvinnekroppen" og den noe uforutsigbare "Random piss". I tillegg var det ulike bonuskort som både var en glede og en byrde for oss spillere. Kvelden var en uforbeholden suksess! 

Hawaii Game Show! TV2 bør vurdere å kjøpe rettighetene til denne uhøytidelige tevlingen mellom venner. 

Deltakerne.

Mål-linjen for Honolulu Marathon 2012. Vi ankom noen knappe minutter etter at Magne løp i mål - vi hadde aldri i våre villeste drømmer sett for oss at han kunne krysse målstreken på knappe 3:30!

En fornøyd MANN.

På søndag leide vi oss en bil og suste opp til North Shore. Her er surfekonkurransen Pipe Masters i full gang, til stor glede for entusiasten Martin. Vi fikk se noen av verdens beste surfere i fri dressur i de mest ekstreme bølgene vi (jeg, Simon) har sett. I tillegg fikk Martin knipset seg et bilde av sitt store idol, legenden Kelly Slater!
Kelly Slater - surfeguden sjøl i egen guddommelige person!

Tilskuere på PIPE Masters.

En eller annen pro. 

Martin "Mad Marty" Strønstad - deltar muligens til neste år?

På mandag kveld, etter en bedre pizzamiddag, pakket Sunniva og Vilde sine saker og hoppet i en taxi. En uke i selskap med disse flotte kvinnene var slutt, og oppholdet ble igjen nedgradert til guttetur. Vi gutta tok oss noen rolige dager her i Waikiki med shopping og surfing, soling og bading. 


Damene drar dit de dro fra. 


Jeg og Erik tar oss en siste surfeøkt - i bakgrunnen sees Waikiki Skyline. 


En ironisk liten lapp som møtte oss siste kveld da vi kom hjem til Fairview Villa - vi gjorde vårt beste for å ikke vekke Theis der han stod og sov med øynene åpne. Takk for at vi fikk bo hos dere, gutter - vi ser frem til å se dere i gode gamle Bergen B!

I skrivende stund sitter vi i etasje 18. i The Fairview Villa, hvor Theis, Magne og Sveinung sover sin søte søvn foran morgendagens eksamen i sportsmedisin. Hawaii og Oahu har gitt oss sitt varme klima, sitt vennlige folk, sine hvite strender og sine surfbare bølger. Nå venter Norge med sin snø, sin jul og sine kjente og kjære - vi har savnet det! Klokken 05:45 skal vi hive oss i en taxi og med det avslutte denne herlige turen en gang for alle - den har vært alt denne bloggen har dokumentert av fantastiske opplevelser og minneverdige øyeblikk! 

Den har vært The B-Kull Experience 2012!

Over og ut - Simon, Erik & Martin. 


onsdag 5. desember 2012

Hawaii - del I


 Vi svevde inn over øygruppen Hawaii i et av Hawaiian Airlines sine Boeing-maskiner klokken halv ni lokal tid, torsdag. Vel fremme på Oahu slo luftfuktigheten mot oss som en varm dusj, og det var tydelig at vi hadde ankommet en stillehavsøy nær ekvator.  Vi kastet oss straks i en taxi og instruerte sjåføren: "Take us to Ala Wai Blvd. 2345, and step on it!". I The Fairview Villa ble vi møtt av Magne, Theis og Sveinung, som har tilbrakt høsten som utvekslingsstudenter ved University of Hawaii. Gutta arrangerte en storstilt velkomst med blomsterkranser og omvisning, og senere på kvelden ble vi tatt med på byen hvor vi ble introdusert for andre utvekslere fra gamlelandet. De kommende dagene gikk med til strandvolleyball og solbading, samt surfing (O - hvilken glede det er å kunne surfe uten våtdrakt og skjelvende lemmer) og tennis. Simon og Stian tok seg en tur til Diamond Head, et vulkankrater i sørenden av Waikiki Beach - her holdt de i hevd den tradisjonen det etterhvert har blitt å suse forbi forbausede amerikanere opp bratte turstier. Det er også verdt å nevne at vi på lørdagen leide bil og tur kjøreturen opp til North Shore (Oahus nordkyst) hvor utvekslingsgutta var invitert på strandfest. Et leibål ble satt i stand i sanden, og idet mørket slukte den vulkanske øyen samlet folk seg rundt flammene og nøt livet til lydene av gitarspill og bølgenes sukk i vannkanten. 

Vi ønskes velkommen!


Stian og Theis spiser frozen youghurt - Stian har ved flere anledninger vurdert å skifte statsborgerskap til Youghurtland. 

Smilene er like brede som Waikiki Beach er lang.

Erik fikk endelig(!) tak i iPhone 5 etter å ha saumfart USAs øst - og vestkyst i to måneder. 

På vei til Diamond Head (sees bak den sporty skandinaven i forgrunnen)

Stian på Diamon Head.

For en utsikt!
På søndag kveld ble selskapet beriket med besøk hjemmefra. Til vår alles (kanskje spesielt Martins) store glede ankom Sunniva og Vilde Hawaii for å tilbringe en uke i godt selskap. Sunniva hadde på forhånd jobbet flitting for å ordne leilighet sentralt i Waikiki, og søndag kveld pakket Erik og Martin sakene sine og flyttet fra The Fairview Villa til Kuhio Plaza. Leiligheten er av topp kaliber med fasiliteter som innlagt vann, to toaletter, kjøkken og egen balkong. Simon og Stian tilbrakte en ekstra natt i selskap med Theis, Magne og Sveinung, men da mandag kveld senket seg var det på tide også for meg (Simon) å pakke mine (Simon sine) ting og flytte inn med damebesøket. For Stian sin del var mandag kveld turens siste timer - vi feiret dette (og Vilde og Sunnivas ankomst) med en storstilt middag på Hula Grill, og senere med Frosen Youghurt på Youghurtland. Etter sytti dager på tur med dette festlige, initiativrike og sportslige vesenet var det med vemod at vi sendte ham hjem til Randis ventende armer. 

Erik får endelig laget egg og bacon etter å ha saumfart USAs øst - og vestkyst etter en ordentlig frokost i to måneder.

Erik spiser Vildes hjemmelagde pannakaker til frokost - hvilket luksusmåltid!
Et siste farvel til gjengen - for ein Gudagjeng!


Stian spiser sin siste Fro-Yo!

lørdag 1. desember 2012

Las Vegas og slutt på vestkysten!

Ah - Las Vegas! Midt i Nevadas ugjestmilde ørken ligger denne oasen av neonlys, femti-etasjers hoteller, casinos og klubber. Vi hadde på forhånd kjøpt oss hotellrom på klassiske hotell Bellagio, et av de mest kjente og kjære av de mange kombinerte "hotel and casino" på The Strip. Standarden var mildt sagt imponerende, spesielt for fire sparegriser som de siste månedene har snudd på hver penny for å ha råd til å innkvartere seg på steder som Motel 6 og Travelodge. Her var fjernstyrte gardiner, elektrisk lys som illuminerte sengepostene, baderom på størrelse med et gjennomsnittelig motellrom. og ikke minst et badekar med tilhørende salter og oljer til vår forlystelse. Casinoet var ikke dårligere - her var alle kjente og ukjente gamlingmuligheter godt representerte. "Fra kortspill til hesteveddeløp, om du vil kaste bort penger på Bellagio behøver du ikke skylle dem ned i do," som Stian uttalte. Den romantiske ideen om den store vinneren som stiger ut av kaoset tidlig søndag morgen i et Las Vegas-casino stod svakt hos oss. I gruppen var det definitivt Martin som stod for det det meste av gamblingen (og til vår andres store irritasjon, også for det meste av gevinsten). Gamblingen ble totalt sett holdt på et mer-enn-akseptabelt nivå; vi har jo tross alt knapt fast inntekt.



Gutta foran Bellagio.

Stryking på rommet

Gjengen i sine morgenkåper. 


Brooklyn Bridge!

Vi tok oss såklart en tur ut for å se på nattelivet i denne legendariske byen. På The Marquee Club skulle det denne kvelden (mandag kveld) være bransjekveld. Vi ble fortalt at dette var kvelden å være på The Marquee - i tillegg skulle guttene i LMFAO opptre! Oppspilte strøk vi våre fineste skjorter og kledde oss i våre beste bukser. Etter en finere taco/burrito-middag stilte vi oss i kø bare for å oppdage at Martin og Erik sine sko ikke er velkomne på The Marquee. Ethvert forsøk på å snakke fornuft i dørmannen var nyttesløs - det var ganske enkelt ikke et blivende sted for skotøy av vårt kaliber. Vi fant oss dermed et mindre sagnomsust sted, og kvelden ble likevel en minneverdig suksess. 

Tirsdag kveld ble tilbrakt hovedsaklig med gevinstløs gambling - Stian gikk over i 24-åringenes rekker da klokken slo tolv, og han ble gratulert og oppfordret til å vinne seg en bursdagsgave på en av poker-maskinene. Onsdag morgen feiret vi Stian ved å overspise oss på Bellagio sin lunsjbuffet. Vi spiste ca. 100 kcal hver for hvert år Stian har vært blant de dødelige, og med mette og gode mager styrte vi vår kjære Dodge Grand Caravan vestover mot LA og Hawaii. 

Stian gambler motvillig.


Martin robber New York New York.

Gutta er tilbake i New York!

The Strip

Sykt!

Manhattan Skyline som hotell




Erik drikker Mnt Dew med begge hender. Sukkerholdig brus - den hvite manns byrde. 

The Strip!

onsdag 28. november 2012

San Diego & Grand Canyon

San Diego ble av Rough Guide to the USA beskrevet som den største byen hvor ingenting skjer. Byen er en ren og profesjonell liten sak like ved grensen av Mexico, og er kjent blant annet for sine tette bånd med det amerikanske forsvaret (og nå for sitt tette bånd til fire legendariske road-trippere). I løpet av oppholdet tilbrakte vi mye tid med Stian sin barndomsvenn, den omgjengelige og vertskapelige Børge Langedal. Børge er for tiden på utveksling fra NHH (hvor han går mot slutten, studiemessig), og har tilbrakt  det siste halve året i et hus på Pacific Beach (bokstavelig talt  straden). Børge tok oss velvillig med på alle aktiviteter fra tennis til natteliv, og underholdt samtidig sine to brødre som er på besøk fra Norge. For en fyr! Stian oppdaget til alt hell og lykke at den legendariske prog-trioen Rush spilte live i San Diego onsdag 21. november. Jeg (Simon) hadde på forhånd finkjemmet deres turnèplan for å se om vi traff på dem et sted, men hadde på en eller annen måte gått glipp av dette. Vi kjøpte oss billetter til 35$ stykk, og på onsdagskvelden gikk drømmen i oppfyllelse - nærmere tre timer med gammelt og nytt Rush fra scenen i Valley View Casino. "TRE timer? Hvorfor ikke fire?" - Martin, imponert over at Rush-gjengen holder det gående dobbelt så lenge som hans ungdomsidol, Justin Bieber. 

Martin spiser frokost/lunsj (flunsj) i bilen.


Alvorlig fotoshoot på Point Loma i San Diego.
 
Noen San Dieganere leker ikke jul.


Shopping anno 2012 - utrolig hva man kan gjøre med internett these days. 

San Diego: byen hvor venner gjenforenes.

På torsdag feiret amerikanerne Thanksgiving - vi ville ikke være dårligere, og bestilte oss hvert vårt tradisjonelle thanksgivingmåltid på Denny's (Americans Diner is always open). 


Thankgivingmiddag med brødrene Langedal på Denny's.

Vi er ikke dårligere!

Bergens største Rush-fan foran Valley View Casino Center - Rush går på scenen om en knapp halvtime!

Lighterlysene spretter opp som paddehatter under "The Garden".

Man kan ikke bare være på Rush-konsert hele døgnet - soves skal det også!


Martin trosser tyngdekraften i det han sender tennisballen mot Stian i 140 km/t. 

Militær gravplass på Point Loma.


På fredagen kastet vi oss i Dodgen og freste nordøst mot Grand Canyon. Etter en begivenhetsløs overnatting på et motell like ved London Bridge i Lake Havasu City, kjørte vi de resterende timene til Kanionen sjøl. Synet som møtte oss slo nær sagt beina ut under våre kropper; luften ut av våre lunger; våre øyne ut av våre kranier. For et syn! Coloradoelven som gjennom millioner på millioner av år møysommelig har gravert sitt snirklete avtrykk stadig dypere ned i arizona-ørkenen. Vi tok oss deretter en rolig kveld på hotellet (H i stedet for M, for en gangs skyld) hvor det ble badet i boblebad og spist avsindige mengder mat på moddagsbuffet. På søndag tok vi på oss vårt beste hike-ustyr og kjørte til den sydlige randen av juvet. Hiken tok omtrent seks timer, og vi tok oss da ned mot Colorado-elven helt til ukikkspunktet Plateau Point - herfra kunne vi stirre 700-metter rett ned i vannmassene som seigt glir vestover og forbi. Turen opp til kanten igjen ble gjort på rekordfart - selv Stian Ryste var imponert over tempoet vi holdt oppover (vi formelig suste forbi amerikanere og andre turister). Med nok en naturopplevelse i baklommen vendte vi snuten mot Las Vegas!


Tissepause på vei til Grand Canyon. 

Synes om møtte oss da vi ankom South Rim. 


På vei ned mot bunnen. 

Utsikt fra Plateau Point - vi gikk altså ned fra kanten midt i bildet. 

Inntrykkene suges inn.

Det er bratt!

Erik (den lille grå flekken til venstre i bildet) og Grand. 

Martin 


En liten selvutløser må selvsagt til - det er mangel på dugeige fotografer i ørkenen. 



Stian sjekker høyden. 

Vi Boltrer oss i den fine naturen. 

Endelig oppe på kanten igjen!

Stian tok med seg store deler av Grand Canyon i skoene sine. 

Denne karen møtte oss da vi kjørte ut av nasjonalparken. 


Stian inntar et femretters måltid forut for vår hike i Grand Canyon. Han passer på hva han spiser, denne gutten.